Det finnes en øy utenfor Strömstad i Sverige som heter Koster. Vel, det er egentlig to øyer, for å være presis. Syd-Koster og Nord-Koster, delt i to av et smalt sund som kan krysses med en liten, selvbetjent kabelferge.

Det bor omkring 300 mennesker her. Nesten alle sykler eller kjører trehjulsmopeder med lasteplan foran. Her ute er det ikke tillatt å kjøre bil, med mindre du frakter varer til butikken eller materialer til en byggeplass.

sven-erik-monark2-0983

Folk tråkker dit de skal, på smale grusveier, alltid uten hjelm, med enkle og slitesterke sykler. Sven Erik også. Han ble født her i 1937, jobbet som postmann i Stockholm og Göteborg i 39 år – og flyttet tilbake  hit da han ble pensjonert.

– Som postmann syklet jeg overalt, forteller Sven Erik.

– Og det gjør jeg jo fortsatt.

sven-erik-monark2-0976

Han handler på butikken og henter avisen for de gamle som ikke kommer seg ut på egen hånd. Han klipper plener og lufter hunder, hilser på alle, og bader ofte.

– Folk sier at du bader hele året?

– Neida, neida. De bare overdriver. I januar pleier det å være for kaldt.

sven-erik-monark-1009

Sven Erik sykler på en Monark Ultra fra 1950-tallet. Da disse bildene ble tatt i fjor høst, hadde den nettopp vært på service hos Hasse på sykkelverkstedet på Syd.

– Den trenger jo litt stell innimellom. Nå ble det nye dekk, ny bjelle, nye håndtak og en ny ledning til dynamoen – man må jo ha lykt på de mørke kveldene.

sven-erik-monark2-1002

Sykkelen til Sven Erik har vært i daglig bruk i over seksti år. Det synes. Han arvet den fra naboen Gösta, som en gang arbeidet på Monark-fabrikken i Varberg, og alltid var å se på sin trofaste Ultra.

– Den virker fortsatt helt utmerket. Jeg bruker den året rundt, og har aldri problemer. Det kan jeg takke Hasse for, som tar service en gang i året. Selv om det sjelden er behov for å fikse noe særlig. Den bare virker.

sven-erik-monark2-0987

Hver gang jeg ser Sven Erik på sykkelen, tenker jeg på min egen hverdagssykkel. Og jeg tenker på alle syklene jeg har sett i søppelcontainerne hjemme i Oslo. Det er blitt så billig å kjøpe nytt, at mange dropper å reparere. Men syklene du får billig, varer ofte ikke så lenge. Dermed ender de fortere i containeren, og slik går kretsløpet.

Jeg er ingen nostalgiker. Alt var ikke bedre før.

sven-erik-monark-0967

Ikke syklene heller, selv om mange av produsentene var nøye da de slipte kulelagrene, brukte stål av høy kvalitet, gjerne overdimensjonerte uten å bekymre seg for vekt, og i tillegg gjorde seg flid med grunning og lakkering.

En enkel sykkel uten gir, uten fjæring og bremsen gjemt inne i navet, er selvsagt også enklere å holde i stand enn komplekse vidundere som er bygget for å være lette og raske – og som har en lang, lang liste av utskiftbare slitedeler.

sven-erik-monark-0974

Jeg har selv en strøken Diamant fra 1957 hjemme, arvet etter min kjære morfar, men jeg bruker den ikke til hverdags. Jeg liker mye bedre å sykle på min lette og raske Civia Hyland fra 2009 – eller min langt mer praktiske Surly Big Dummy fra 2013, som i praksis er blitt den eneste sykkelen jeg bruker i hverdagen.

Men hvor lenge kommer jeg til å ha den? Hvem kommer til å arve den? Hvordan vil den se ut i 2078? Kommer den forlengst til å være resirkulert?

Jeg vet ikke.

sven-erik-monark-0970

Men jeg vet at jeg liker sykler som varer lenge. Jeg vet at jeg ofte angrer skikkelig på at jeg kjøpte noe fordi det var billig. Og at jeg ofte er glad for det jeg kjøpte fordi det var skikkelig bra.

Et av mine mål i livet er å eie færre ting.

Det prosjektet går bare sånn passe bra. Det er dessverre lettere å kjøpe noe enn å tenke nøye gjennom det. Men når det handler om sykler, så er målet mitt nå å kjøpe så få som mulig – og få dem til å vare så lenge som mulig. Og sørge for at de fortsatt er like brukbare når de går videre til en ny eier.

sven-erik-monark-0998

Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for den gamle, slitne hybriden som jeg kastet for tre år siden, med et ødelagt kranklager som hadde korrodert fast i ramma. Det er flaut å tenke på at jeg lot den stå i flere år og ruste etter at jeg byttet til ny, fordi jeg ikke hadde hjerte til å selge den gamle. Bare fordi jeg planla å bygge den om til en lett, fin treningssykkel så snart jeg fikk litt tid til overs.

Jada.

sven-erik-monark2-0991

Som nevnt fotograferte jeg Sven Erik og hans Monark i fjor høst, etter å ha vært hans fritidsnabo på Koster i femten år. Jeg hadde tenkt å skrive denne teksten like etterpå, men endte med å utsette det til en gang jeg hadde bedre tid.

Nå er jeg tilbake på Koster. Nå har jeg endelig tid. Og hva ser jeg over hos naboen?

Sven Erik har kjøpt seg ny sykkel. 

Og kastet den gamle.

Les Naturvernforbundets Maren Esmarks kronikk i Aftenposten:
«Hjelp oss bort fra bruk- og kast-samfunnet»

sven-erik-monark-0964

Posted by Geir Anders

Geir Anders started Cargobike Magazine – formerly known as Transportsykkel – back in 2012, to stoke up the new boom of electric bikes and cargobikes. He is also co-founder and the first editor of Scandinavia's leading mountain bike magazine Terrengsykkel, and works as an independent writer and photographer in Oslo, Norway.

Leave a reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *