Om å jage en gnu gjennom byen

De siste årene har jeg begynt å praktisere en artig, om enn kontraintuitiv metode når jeg sykler i trafikkerte strøk. Med uregelmessige mellomrom stopper jeg opp gatelangs foran kryss, setter høyre fot i asfalten og tar meg noen sekunders pause. Etter femten-tjue sekunder, noen ganger opp mot et snaut minutt, sykler jeg videre.

Dette føltes naturligvis uvant og merkelig til å begynne med, men fordelene ble raskt åpenbare.

De innlagte pausene hjelper meg å stresse ned. De tvinger meg til å se meg omkring, de hjelper meg å ta inn omgivelsene, de roer pulsen og skaper en viss ro i sjelen. Denne metoden hjelper meg kort sagt å koble ut mitt instinktive modus operandi etter over tjue år som fartsglad terrengsyklist.

Når jeg stopper opp slik, sjaltes den roligere bysyklisten i meg automatisk inn.

Og det kommer selvsagt ikke som noen overraskelse at dette gjør mitt hverdagsliv i byen mye bedre – og tryggere. Men er det ikke vanskelig å få til, når sykkelen er rask og kysten er klar? Selvsagt var det vanskelig i begynnelsen!

Det å stoppe helt opp, avbryte all flyt og framdrift – miste alt mitt akkumulerte fysiske og mentale momentum – det føltes nærmest naturstridig.

Det å bevare farten lå i blodet mitt. Som lidenskapelig terrengsyklist ble jeg gjennom mange år programmert til å søke de raskeste og morsomste linjene, ta vare på flytfølelsen, ha blikket søkende lengre framover. Alltid klar for å overvinne neste hinder. Alltid klar for å utnytte enhver mulighet til å rulle mykt og effektivt over det som andre stopper for. Ute på de smale stiene vil jeg alltid videre, jeg vil kjenne den deilige følelsen av at jeg svever gjennom terrenget som en gepard over steppene.

Og en gepard ville aldri, aldri stoppet for rødt lys.

En gepard på vei mot rødt lys ville kastet et lynraskt sideblikk til høyre og venstre, analysert samtlige bevegelser i sysnfeltet og umiddelbart kalkulert hvordan hun kunne komme seg kjapt og effektivt forbi eventuelle hindringer. Ser rovdyret en mulighet, en aldri så liten luke, så krysser hun selvsagt over. Rødt eller ikke rødt. Naturen har sine egne lover.

I flere år fulgte jeg gepardens effektive eksempel på min daglige ferd gjennom byjungelen.

Jeg anså meg selv som et fritt og uavhengig vesen på to hjul. En smidig sekundjeger, raskere og smartere enn de aller fleste av mine artsfrender. Røde lys var å betrakte som myndighetenes uforpliktende forslag. Min egen dømmekraft var fasiten. Lysene der oppe på stolpen har ikke øyne. De ser jo ikke om det er klart eller ei.

Så slo det meg: Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor sykler jeg som et sultent rovdyr gjennom byen?

Jeg trenger ikke jage en gnu i senk for å redde familien fra sultedøden. Jeg er ingen gepard. Jeg handler på Spar på Simensbråten, og de har åpent til ti om kvelden.

Med andre ord: Hvorfor så latterlig travelt?

Ville jeg vurdert å frese over på rødt midt på lyse dagen om jeg satt i en bil og ikke på sykkel? Niks. Kan det tenkes at bytrafikken ble et bedre sted å være om flere av oss som sykler, stoppet på rødt? Jeg tror det.

Dermed begynte jeg å stoppe. Hver gang. Uansett.

Jeg gjorde det til mitt eget, lille prosjekt – mitt bidrag til en bedre og mindre stressa hverdag, og til en mer sivilisert sykkelkultur.

Jeg har fortsatt ikke kommet helt i mål. Noen ganger tar instinktene over. Noen ganger ruller jeg over med en pragmatisk frikjennelse ferdig utstedt i mitt opportunistiske sinn. Det var jo ingen biler der! Jeg skulle rett til høyre! Det var ingen fare! Dessuten må jeg rekke barnehagen!

En dag fikk jeg øye på en annen syklist jeg kjenner, i det jeg rullet over der jeg nok burde ha stoppet. Han kom inn mot det røde lyset i samme kryss, i motsatt retning. Det var da jeg innså at noe har skjedd i gepardhodet mitt:

For første gang i mitt liv ble jeg oppriktig brydd over å sykle på rødt.

Plutselig føltes det primitivt. Brått befant min syklende artsfrende seg på et høyere nivå av sivilisasjon.

Den andre syklisten så meg. Han hilste med et vennlig nikk. Han viftet ikke med noen pekefinger, leverte ingen moralpreken. Mens jeg trillet over på rødt, stoppet han ganske enkelt opp, satte høyre fot i asfalten og tok seg noen sekunders stressdempende pause.

Han så fornøyd ut, rolig og i balanse. Og minnet meg samtidig – uten et ord – om min eget prosjekt. Mitt lille, kontraintuitive skritt på vei mot en bedre hverdag i trafikken.

Jeg er ikke i villmarka nå. Jeg skal ikke fange en gnu til middag.

Jeg kan like godt ta det pent – og komme levende hjem.

 

En versjon av denne teksten sto på trykk i spalten «Villspor» i magasinet TERRENGSYKKEL i 2012.
Et abonnement på dette kvalitetsbladet anbefales varmt og kan skaffes ved et enkelt, lite klikk her.