Hybrid for helårsbruk: En byggeprosess

OK. Her får du en altfor lang og kanskje litt for detaljert artikkel. Sorry. Det kommer til å ta deg minst et kvarter å lese alt sammen. Kanskje du ikke engang vil finne noe du har nytte av. Makan!

For ikke å skuffe noen, kan jeg røpe hva dette handler om med én gang:

Vi har nylig kjøpt en ny og helt vanlig hybridsykkel som manglet det ekstrautstyret vi trenger for daglig helårsbruk. Jeg er nå i ferd med å bygge den opp til å bli en supersykkel med alt som trengs. I denne artikkelen tømmer jeg nerdehjernen min for informasjon om behov og utstyrsvalg. 

Det er alt.

Hvis du ikke har sans for detaljer, trenger du ikke lese mer. Det vil sannsynligvis bare bli frustrerende. Og så må jeg si to ting til før vi begynner:

1. Hovedpoengene og bildene kommer et stykke ned. Utålmodig? Scroll til neste bilde!

2. Bakgrunnsstoff: Det kan kanskje virke som om jeg er en praktisk anlagt type. Det er feil.

Jeg er dessverre en sertifisert klossmajor som ukentlig gjør skam på en ærerik stamtavle med generasjoner av selvhjulpne handymen. Jeg har aldri hatt noe påtrengende behov for å vite hvordan ting ser ut inni. Og når jeg henter verktøykassa for å installere en ny lampe hjemme, henter kjæresten min brannslukkingsapparatet – på empirisk grunnlag.

Men hvis jeg er tilstrekkelig interessert i noe, så har jeg en viss evne til å lære meg det tekniske rundt det.

Og i hele mitt voksne liv har jeg vært mer enn tilstrekkelig interessert i opplevelser på sykkel.

Etter en ungdomstid som belest nerd med usedvanlig lunken holdning til gym, så jeg lyset på min aller første terrengsykkel i en alder av 21 – på smale og forbløffende morsomme fjellstier mellom Hafjell og Nevelfjell i hjembygda. Det var en helt uventet åpenbaring. Jeg lo!

Siden har jeg elsket følelsen av å flyte på to hjul gjennom hverdagen, bare fordi det er moro. Forsåvidt var det jo også det jeg gjorde hver eneste dag gjennom hele barndommen hjemme i Øyer, helt fram til jeg sluttet å sykle på 16-årsdagen. Da kunne konfirmasjonspengene endelig svis av på en gul Suzuki TS 50 X fra Motorspeed AS på Fåberg, og tråsykkelen glemmes som et nødvendig, men tilbakelagt utviklingstrinn.

Fem år senere var jeg altså tilbake på muskeldrevne hjul etter et impulskjøp i sportsbutikken. Stiene i Oslomarka ble snart mitt andre hjem. Det tok ikke lang tid før den første terrengsykkelen ble byttet ut med den andre og snart den tredje, som etterhvert ble tilpasset og justert og bygget om og til slutt fullstendig skreddersydd etter mine innfall og behov. Til slutt kunne jeg ta steget opp i sykkelnerdenes svar på frimurernes ypperste ritualer: Jeg sluttet å kjøpe ny sykkel. Jeg sa nei til masseproduserte pakkeløsninger spekket med ordinære hyllevarer.

Nå anskaffet jeg kun en enkel, naken sykkelramme.

Håndbygget av en guru i en garasje i Santa Cruz, California. Full av sinnrike detaljer, men så diskret i designet at kun de mest kresne feinschmeckere forsto at de slanke stålrørene fortjente ærbødige, anerkjennende nikk. Rammen ble så komplettert bit for bit, med omlag 107 nøye gjennomtenkte komponenter. Hver og én var selvsagt resultatet av sene kvelder fylt med valgets kvaler i en vrimmel av finslepne alternativer. Til slutt inkarnerte det hele seg som en fiks ferdig sykkel, akkurat slik jeg ville ha den. Terrengsykkelgleden var det som gjorde at jeg kom meg ut i skog og fjell og fikk både opplevelser, venner og en kondisjon som jeg aldri ellers ville fått. Det førte attpåtil til at jeg fikk være med og starte det som i dag er Nordens største nettside om terrengsykling. Stas det også.

Velvel. Hvorfor gnåle om dette akkurat her? Skulle ikke dette handle om den enkle hybridsykkelen på det øverste bildet?

Det skulle det absolutt. Jeg ville kun vise bakteppet som forklarer hvorfor jeg aldri ser på en sykkel som bare en sykkel. Jeg ser alltid på enhver ny sykkel som et puslespill. Som et byggesett der hver enkelt del alltid kan byttes ut med noe som funker bedre. Men jeg har altså ingen ingeniørhjerne mellom ørene. Sykler er ganske enkle saker, selv om sykkelnerder ofte gjør det vanskelig. Det er ikke veldig avanserte ting vi snakker om her.

Og hvilken sykkel er det vi snakker om nå?

Denne – slik den nå ser ut, med en del ettermontert ekstrautstyr:

Vi snakker om den nye sykkelen til Karoline – den kloke kvinnen med brannslukkingsapparatet. Hun trengte en ny hverdagssykkel som sidekick til den elektriske. Hun sykler med strøm når det trengs, og sykler uten så ofte hun kan.

Og etter mange år med daglig sykling sommer og vinter gjennom Oslo sentrum, hadde hun en ganske klar ønskeliste, som hun med glede overlot til husets nerd:

• 1. Komfortabelt sete, et bredt styre og en komfortabel, oppreist sittestilling
• 2. Solid bagasjebrett som tåler to tunge vesker og enda litt bagasje på toppen
• 3. Hybridhjul som ruller godt, og plass til både gode piggdekk og faste skjermer
• 4. Robuste deler som tåler hardt bruk både på Rallarvegen og dårlige sentrumsgater
• 5. Kraftige bremser som trenger minimalt justering og vedlikehold
• 6. Kraftig kjørelys som ikke trenger hyppig lading eller batteribytter
• 7. Så lett, rask og rimelig som det er mulig å få til uten å kompromisse på kriteriene over

Vet du hvor i Norge man får kjøpt en sykkel som innfrir samtlige punkter her, så tips meg gjerne i kommentarfeltet!

Selv fant jeg ingen her i byen.

Det er ikke så vanskelig å finne raske hybrider med ok hjul, kraftige bremser og robuste deler. Det er bare å oppsøke det sporty hjørnet i sykkelbutikken. Det er heller ikke vanskelig å finne sykler med ok skjermer, gode bagasjebrett og komfortabel sittestilling. Det er bare å oppsøke bestemor-seksjonen i sportsbutikken. Men å finne én sykkel som kombinerer disse egenskapene, og i tillegg har god plass til piggdekk i ramma, skikkelig bredt styre samt dynamonav og fastmontert LED-lys foran?

Det ble kjapt klart at vi måtte gjøre som kresne nybilkjøpere for å komme i mål:

A) Finne en modell som er nærmest mulig idealet.
B) Plusse på med ekstrautstyr til den blir slik vi vil ha den.

Vi endte med en Trek 8.5 DS, som er utstyrt slik som de aller fleste sporty hybridsykler her i landet. Altså strippet for nødvendig transportsykkelutstyr. Men den er et topp utgangspunkt, med robuste deler, gode bremser, ramme og hjul av god kvalitet og ikke minst: Romslig klaring til større dekk bak (sjelden kost blant raske hybrider).

Så begynte jakten på forbedringspunkter, en jakt hvor jeg innrømmer at jeg muligens ble litt vel ivrig på et par punkter. Dette er notatene på det nedstrippede utgangspunktet:

For svært mange er jo denne sykkelen helt perfekt rett ut av boksen, akkurat slik som du ser den på bildet over. Det er ikke noe problem å hoppe på en sykkel som denne når du skal til jobb. Såfremt det er lyst ute, bra vær og du ikke trenger å ha med deg stort, da.

Men dette lille prosjektet handler altså om å gjøre en sporty hybridsykkel til et skreddersydd verktøy også for alle de mørke, våte og kalde dagene – inkludert en tur innom butikken. Sykkelen kunne selvsagt gjerne hatt interne gir i navet bak for mer vedlikeholdsfrihet. Men slik ble det ikke denne gangen.

Sykkelen er i størrelse 15,5 tommer, noe som normalt burde være perfekt for Karolines 170 cm. Men denne modellen har litt lengre avstand mellom sete og styre enn de fleste, fordi den er bygget for fart. Her skal syklisten ligge mer utstrakt og slik få bedre fraspark i pedalene.

Karoline liker sykler som går fort, men vil ikke ofre verken sittekomfort eller oversikt i bygatene. Hun vil sitte behagelig oppreist. Ofte må sykkelkunder velge mellom sykler som er bygget for fart, og de som er bygget for komfort. Men kanskje det går an å finne en mellomløsning?

Her er lista over forbedringene som vi har gjort så langt – med de som kommer senere listet opp under bildet:

Og her er svarene på de opplagte spørsmålene – hvorfor akkurat disse endringene?

Hvorfor bredere sete?

Fordi det er bedre å sitte på, ganske enkelt. Mange moderne seter er designet for å være lette og sporty, men er sjelden skreddersydd for kvinnelig anatomi. De blir for smale. Det å sitte skikkelig godt på sykkelsetet gjør hver eneste tur bedre, og lærsetene fra Brooks kan noe som svært få andre kan: De tilpasser seg fasongen på rumpa di, og er superkomfortable i mange, mange år. Dette kommer jeg tilbake til i en Brooks-test om ikke så lenge.

Hvorfor rakere setepinne?

Fordi det vil skyve setet bittelitt lengre fram mot styret, noe som gjør at du kan sitte rakere i ryggen. Jeg innrømmer at dette punktet er unødvendig. Hopp gjerne til neste punkt. Ikke? Neivel, da: Noen setepinner (altså det røret som går mellom rammen og setet) har et setefeste som er trukket litt bakover. Dette kalles setback på nerdespråk. Andre pinner har setefestet midt oppe på toppen.

Setback er fint for de som vil ha litt mer avstand mellom sete og styre, slik at de får en litt mer framoverlent sittestilling. De som sykler langt og fort, liker å sitte mer framoverlent for å maksimere frasparket i pedalene og kanskje til og med redusere luftmotstanden. De som sykler i tett trafikk uten å ha det supertravelt, liker ofte å sitte mer oppreist for å få bedre oversikt og unngå kink i nakken.

Trek’en kom med ørlite grann setback, og dermed byttet jeg til en setepinne uten. Det viste seg å være unødvendig, siden endringene jeg gjorde framme ved styret i neste punkt, var nok til å gi riktig sittestilling.

Hvorfor kortere og brattere stem?

Fordi det vil flytte styret nærmere setet og høyere opp, for en mer oppreist sittestilling. Aller først: «Stem» er den engelske betegnelsen på det lille røret som styret er festet i. På norsk kalles det styreframspring, men de fleste sykkelselgere sier fortsatt stem. Dette røret finnes i ulike lengder, og du kan også finne noen som peker rett fram og noen som peker bratt oppover (dette måles i grader, der 0 grader kalles et flatt styreframspring).

Alle disse variablene forandrer naturlig nok styrets plassering. Et langt og flatt styreframspring flytter styret lengre unna setet – og tvinger deg til å sitte mer framoverlent. Mange som sitter vondt på sykkelen, ville fått en bedre hverdag med kortere og brattere styreframspring. Og siden Karoline liker å sitte oppreist, så ble det kort og bratt her.

Hvorfor bredere og høyere styre?

Fordi det er digg! Dette har altså mest med smak og behag å gjøre, men handler samtidig også om sittestilling. De siste tjue årene har terrengsykler for stibruk økt bredden på styrene sine med hele tretti prosent – fra en standard på 58 cm til en ny normal på rundt 74 cm. De første som økte bredden, var utforsyklistene. De kom ofte fra motocrossere og visste at bredere styrer gir bedre spenntak og økt kontroll på forhjulet.

En gang for mange år siden prøvde Karoline et 70 cm bredt utforstyre, og ville straks ha det på bysykkelen sin. Hun synes det er mer behagelig, gir en mer stabil følelse – og dessuten er det litt høyere i hver ende enn vanlige styrer, noe som hjelper for den som liker å sitte mer oppreist.

Hvorfor bagasjebærer? Har hun ikke ryggsekk?

Fordi det er så mye mer behagelig å sykle med ryggen fri! Det tok bare noen år før jeg skjønte det. For meg var bagasjebærer og sidevesker i mange år noe jeg ikke engang vurderte å vurdere seriøst. Jeg var jo i god form! Jeg hadde jo en rask sykkel! Jeg hadde syklet Birkebeinerrittet sju ganger med sekk på ryggen, og hvorfor i all verden skulle jeg da lesse ned en topp sykkel med tunge gubbeløsninger så lenge jeg hadde flere førsteklasses ryggsekker hjemme?

Men… etter å ha syklet gang på gang med seks liter melk, to liter juice og brød og pålegg og middagsmat for flere dager i en sprengfull dagstursekk, i tillegg til noen papirer fra jobben, ga jeg opp. Jeg bestilte to vesker fra tyske Ortlieb og en bagasjebærer fra tyske Tubus. Smerten over å velge en så døll utvei ble døyvet ved å velge det beste jeg kunne finne. Men jeg kunne like gjerne handlet på Biltema. Lykken over å endelig ha luft langs ryggen hadde blitt akkurat like stor. Sykkelen blir tyngre, men hjemveien føles bedre når ryggen ikke er klissvåt av svette.

Dette hadde Karoline forøvrig forstått lenge før hun ble sammen med meg.

Hvorfor dynamonav? 

Fordi det er tryggest og enklest. Hvem orker å ha en bil der hovedlysene må lades eller byttes batteri på, slik at de ikke plutselig streiker en bekmørk høstkveld i trafikken? Med en dynamo i hjulet foran har du alltid lys, og det yter alltid maks. Du trenger ikke ta av lyset fra styret hver gang du parkerer i byen, du trenger ikke huske å lade eller bekymre deg for om batteriene er dårlige. Dynamoen i forhjulet produserer trofast strømmen som trengs, helt uten at du merker det.

Når du først har begynt å bruke dynamonav og fastmonterte lys, vil du ikke tilbake til gamle dager. Ulempen er selvsagt at du må bytte eiker i forhjulet for å få på plass dynamonavet. Det betyr en verkstedregning. Men det er en engangskostnad, og vi snakker fortsatt småpenger i forhold til hva bilen koster deg.

Hvorfor større pedaler? 

Fordi det føles mye bedre enn små standardpedaler. Pedalene du ser på dette bildet, er laget for terrengsykling. De er en god del større enn originalpedalene, og har dessuten ti skruer på hver side som griper tak i skosålene dine og sørger for at foten ikke sklir av. Størrelsen gjør også at mye mer av fotbladet ditt får støtte når du legger hele kroppsvekten din ned i pedalene.

Dette høres ut som en bagatell, og det er det jo også. Men det er av typen deilige, små bagateller som du faktisk kan digge sånn helt i det små.

Som for eksempel når du sykler nedoverbakke med digre vintersko, og kjenner at skoene sitter som støpt fast i pedalene – slik at du aldri, aldri trenger å frykte for å skli av. Eller når du står og tråkker i en motbakke og kjenner at foten hviler godt på en stor plattform, og ikke krummer seg ned verken foran eller bak. Bruker du klikkpedaler, kan du glemme alt du nettopp har lest. Da har du et annet system, som er minst like bra.

Hvorfor enda litt lettere gir? 

Fordi jeg hadde delene liggende i boden og ikke klarte å la være. Denne lille modifiseringen er så bitteliten at det var fristende ikke å nevne den. Men ja, det går altså an å skifte tannhjulene bak på sykkelen. De monteres nemlig som én pakke, slik at du kan bytte alle sammen når de blir slitt. Nerder kaller denne drevpakken for en kassett.

Det aller største tannhjulet på kassetten, er det du velger når det går bratt oppover. Jo større dette tannhjulet er, jo lettere er det å tråkke. Det som satt på denne sykkelen originalt, hadde 32 tenner. Det som sitter der nå, har 34. Det betyr at sykkelen har et ekstra trinn med krabbegir. En ganske liten, men ganske fin forskjell når det er bratt. Og det er det på vei hjem til oss.

Men den eneste grunnen til at jeg byttet, var altså at jeg hadde en ny kassett med et hakk større drev liggende i boden (nerder har ofte slikt liggende i boden). Og siden det bare tar et par minutter å bytte, så gjorde jeg selvsagt det.

Hvorfor så fryktelig lange skjermer?

Fordi de virker mye, mye bedre enn andre skjermer. Dette er ganske enkelt: Når du sykler på vått underlag, følger vann og søle med dekket opp fra bakken. Bakdekket sender møkka rett opp på buksebaken og jakkeryggen, mens forhjulet skyter søle og vann rett bort på de fine skoene eller de nye buksene dine. Mange monterer derfor skjermer.

Men svært mange monterer korte, små skjermer som bare dekker litt av hjulet. Det blir som å ha en halv frontrute på bilen. Lange, fastmonterte skjermer dekker så mye som mulig av hjulet – og sørger dermed for rene klær og sko, uansett underlag.

De skjermene jeg liker best, heter Planet Bike Cascadia, SKS Longboards og Velo Orange. Denne gang tok vi SKS Longboards, fordi de var lettest å skaffe. Slike skjermer er noe herk å montere på dempegafler, men Suntour-gaffelen her hadde gjenger bakpå leggene – der jeg festet en klemme som jeg boret hull i. I det hullet festet jeg skjermene med strips. En handyman ville selvsagt satt et lite vinkeljern der, og festet skjermene med skrue og mutter.

Hvorfor en sveitisk spesialstøtte? Snobb!

Fordi den passer! Mange av støttene som fås kjøpt billig, festes med en brakett som kræsjer med plasseringen av skivebrems-kaliperen på moderne sykler. Trek 8.5 DS løser dette med to skruefester helt bakerst på ramma, der en støtte kan skrus fast på en stødig og enkel måte uten å kræsje med noe som helst.

Dette er en industristandard som flere produsenter bruker, for eksempel Flitzbike – som vi har testet tidligere. Dermed er valget enkelt, og Pletcher leverer dessuten prima støtter som tåler mye. Jeg innser at sykkelstøttefaglige diskusjoner muligens er en smule over the top, men slik er altså sykkeluniverset. Intet problem er for lite!

Det var lista så langt. Noe av dette er allerede på plass, mer kommer altså etterhvert.

Neste artikkel i denne miniserien kommer til å handle om installering av dynamonav og LED-lys, som allerede ligger klare i boden. Det er heller ikke umulig at den artikkelen blir langt kortere.

Takk så langt!