Ett gir – null problemer

Det kommer neppe som en overraskelse at jeg ofte legger merke til andres sykler i trafikken. Det skjer i taushet, selvsagt. Jeg har jo egentlig nok med å holde meg på rett kurs mellom bilene, så jeg får sjelden vist den anerkjennelsen som jeg diskret sender i retning av de vakre og funksjonelle mesterverkene som ruller omkring meg.

Men i går måtte jeg sykle opp på siden av Pål Sandvid og si pent hei. Bare fordi jeg likte sykkelen hans så godt.

Jeg nådde ham igjen øverst i Schweigaards gate, og la selvsagt merke til hjulene først. Så noterte jeg at den hadde belte i stedet for kjede, og kun ett gir. Det endte med en spontan stopp og en hyggelig samtale i en sidegate på Vålerenga, med en mann jeg aldri har møtt før.

– Fin sykkel! Er du fornøyd?

– Denne er jeg veldig glad i. Det er en Trek District (linken går til årets modell) som jeg kjøpte i 2009 for å slippe vedlikehold og mekking, og nå har den faktisk stått utendørs i nok en vinter. Det er bare noen dager siden jeg tok den fram igjen. Den funket akkurat like godt som da jeg satte den bort i fjor høst. Det var bare å tråkke avgårde.

– Alt bare virket?

– Det er ikke så mye som kan gå galt her, heldigvis. Beltet trenger ikke smøring og slites knapt, gir har jeg ikke, og de enkle racerbremsene gjør fortsatt som de skal. Dette er hverdagssykkelen min, som jeg oftest bruker mellom Vålerenga og Bjørvika, der jeg har klinikken min (red.anm: Pål er fysioterapeut, bare ring om du trenger ham). Nå er den jo forresten både skitten og ustelt, siden jeg ikke har gitt den vårpussen ennå. Det er på tide nå.

– Savner du ofte flere gir?

– Nei, og det er jo ikke uten videre logisk. Vi er vant til å tenke at gir er bra i motbakkene her i byen. Men når jeg begynner å sykle uten gir, så skjer det noe med kroppen. Den venner seg til denne ene utvekslingen, den blir kjent med hvor tung den føles i de ulike motbakkene. Og så tar jeg bare i litt hardere – og så er jeg oppe. Det er faktisk en deilig følelse. Musklaturen lærer å kjenne dette ene giret. Da føles det ikke tungt.

– Og på flata går det jo lett uansett?

– Ja, sykkelen er jo lett og fin, og rask! Men i stad fikk jeg nesten dårlig samvittighet. Jeg nådde igjen ei på en tyngre sykkel, med altfor lite luft i hjulene – og piggdekk som knaste mot den tørre asfalten. Stakkars, det var tungt for henne. Og så kom jeg og bare suste forbi, og det så vel ikke ut som om jeg tok i, en gang.

– Disse skjermene dine er jo faktisk lange nok, i motsetning til 99,8% av alle andre skjermer på markedet. Du har kanskje satt dem på selv?

– Ja, jeg ville ha gode skjermer – og liker looken jeg får med blanke stålskjermer. Rent og enkelt. Disse er fra Velo Orange, og dekker hjulet veldig bra. Med disse skjermene er det helt slutt med sølevann på skoa! Ikke skrangler de heller, takket være tykke og solide stag. Det blir ekstra viktig når sykkelen er helt lydløs ellers, takket være drivbeltet som aldri vil knirke slik som tørre kjeder gjør.

– Hva er det som tiltrakk deg mest med denne sykkelen?

– Enkelheten! Rene linjer, fargekombinasjonen, de klassiske detaljene kombinert med god funksjon i alle ledd.

– Hva liker du aller best med å sykle i Oslo?

– Effektiviteten. For meg er sykkelen kort sagt et ekstremt effektivt transportmiddel, samtidig som den lar meg oppleve byen så nært og tett på. Og så blir hver tur et avbrekk i en hektisk hverdag.

– Hvor lenge har du vært hverdagssyklist?

– Stort sett hele livet, både her i Oslo og når jeg har bodd i utlandet. Sykkelen har alltid vært en fin måte å komme meg rundt i en by på, og bli bedre kjent med stedet.

– Har du et favorittsted i Oslo som du liker å sykle til?

– Nei, noen bestemte favorittsteder i byen har jeg nok ikke. For meg handler det mest om friheten til å sykle akkurat dit jeg vil. Hvis jeg skal komme med en favoritttur, så må det blir en runde i Nordmarka – fra Kjelsås, innover forbi Movatn og rundt Maridalen via Bjørnholt for å spise en bolle og drikke litt kaffe. Men da bruker jeg ikke denne singlespeeden. Jeg har en annen Trek for sånt!