Vår longtail er familiens favoritt-stasjonsvogn – ikke minst fordi den er så allsidig. Til hverdags piler den hit og dit i nærområdet hjemme i Oslo, mellom hjem og barnehage og jobb og butikker og tannleger og møter og iskiosker og overalt hvor jeg måtte ha et ærend.

Etter ett års bruk fikk den ettermontert en Bafang BBS-01 elmotor. Denne lille assistenten mellom pedalene gjør det lekende lett å velge sykkelen framfor bilen. Men dette er mer enn en elsykkel. Surly Big Dummy er først og fremst en knakende god sykkel – også uten strøm. Min drøm er at den kan være to sykler i én.

For noen ganger vil jeg helst sykle uten motorhjelp. Elmotoren er gull verdt til transportbruk i byen. Men når jeg vil bruke den som tursykkel, trenger jeg ikke den ekstra farta. Men hvordan funker en slik sykkel uten strøm, når motoren allerede er skrudd godt på plass i kranken?

Det funker forbausende fint!

marka-dummy-33252

Her ser du meg og hunden på vei fra Kikut mot Kobberhaugen i Nordmarka i går ettermiddag. Det er 11-åringen som tar bildet. Sammen tok vi tre en runde fra Sognsvann til Kikut og tilbake igjen, inkludert en fin natt i telt ved Bjørnsjøen. Big Dummy hadde god plass til all bagasjen vi trengte, og hele turen ble syklet uten å røre på-knappen til motoren.

Men hvorfor i all verden ville jeg ikke bruke motoren med så mye bagasje og så mange motbakker?

Ganske enkelt fordi jeg på turer som dette nyter følelsen av å sykle kun med muskelkraft. Dette var et lite eksperiment for å se om motoren gjør sykkelen kjip uten strøm. Dessuten har jo ikke 11-åringen motor på sin terrengsykkel, og vi kan jo ikke ha feige lag når det blir bratt og tungt!

Men hvorfor i all verden drasser jeg da med meg et tungt batteri på sykkelen hvis det ikke skal brukes?

Fordi jeg uansett var så tungt lastet at den ekstra vekta ikke betyr så mye, og fordi jeg ville være klar for alt.

Junior trynte for eksempel i en steinrøys ved teltplassen inne ved Bjørnsjøen, og fikk seg en god flenge i venstre håndflate. Da jeg bandasjerte, visste jeg at jeg lett kunne stroppe fast hans sykkel på min, og sykle hjem med ham som passasjer. Med motoren slått på, ville hjemturen gå helt fint – og fort.

Men det gikk seg til etterhvert. Litt smerte veide ikke tyngre enn gleden ved å sykle selv. Men det aller viktigste her, handler ikke om sykler eller strøm. Det som er det store hovedpoenget her, er dette:

Det er fantastisk fint å ta med seg et telt og sykle ut i skogen med de du er glad i!

Det anbefales også å spise nok før man endelig kommer seg hjemmefra. Det gjorde ikke vi. Det vil si, vi spiste hver vår dugelige porsjon havregrøt rett før vi trodde vi var klare til å stikke. Men så somlet vi så lenge at da vi endelig satt på t-banen, kjente vi at vi allerede var sultne igjen.

marka-dummy-33100

Det finnes heldigvis råd for slikt. Vi måtte bytte bane på Ullevål stasjon, og der fant vi mat. Man blir ikke årets villmarking av slikt, men det var digg!

marka-dummy-33140

Fra Sognsvann stasjon og opp til utstikkeren ved Bjørnsjøen brukte vi to timer i rolig tempo, inkludert en god kjekspause. Vi syklet til Svartkulp, tok inn Ankerveien og syklet til Skjærsjødammen – før vi krysset demningen der og kom oss inn på hovedveien mot Bjørnholt og Kikut.

Overraskelsen: Longtailen kunne helt fint sykles opp alle bakkene. Uten strøm. Jeg kjenner ingen ekstra motstand, bare fint og kontant inngrep når jeg står i pedalene.

Så var det bare å smekke opp teltet og nyte friheten.

marka-dummy-33187

Man kan lett si mye rart om Oslo by. Men skogsområdene rundt byen er rent gull. Vi kan sette oss på sykkelen hjemme ved kjøkkendøra, rulle ned til t-banen som frakter oss rett til skogkanten – og tråkke rett ut i denne verdenen.

Dette er sannsynligvis den enkleste måten å få et bedre liv på.

marka-dummy-33106

Jada, jeg vet det: En slik tur bør handle om å rømme fra de forbaskede skjermene. Men telefonen ble med likevel. Og siden telefonbatteriet ikke er mye å skryte av, fikk det låne strøm fra sykkelbatteriet.

To timer slik på morgenkvisten, og telefonen gikk fra 17 til 100%.

Jada, en liten «powerbank» i lommeformat gjør samme jobb – men da er den også tom etterpå. Det er ikke sykkelbatteriet.

marka-dummy-33207

Sånn for moro skyld: Her ser du hva vi hadde med oss, og hva som altså lett fikk plass på én sykkel.

(Og til dere durkdrevne gramjegere som driver seriøst med bikepacking: Det er lov å le nå!)

En stor fordel med de litt snodige sideveskene på en Surly Big Dummy (eller en annen longtail som bruker Xtracycle-utstyr), er at du også kan pakke i de store bagene eller sekkene du allerede har.

Jeg pakket for eksempel vår bagasje i regntette bager på 90 liter hver. De hadde fortsatt plass til mye mer enn det du ser på bildet, og smatt lett på plass på sykkelen. Faktisk går det helt greit å lempe på en bag til – eventuelt legge på en sekk med ved i tillegg til de tre bagene, men da nærmer vi oss nok grensa av hva både sykkel og syklist har godt av (det funket dog helt greit!).

marka-dummy-33217

Som du ser her, er bagasjeveskene mer en type bagasjeduker. Til daglig er de brettet dobbelt, og klipset fast tett inntil siden på sykkelen. Med stor bagasje kan de brettes helt ut, og foldes rundt det du har med deg.

De lange stroppene er tre av Xtracycles «Utility Belt» – som ganske enkelt forlenger de eksisterende stroppene, slik at de når helt rundt alt rælet du vil dra på.

marka-dummy-33221

Sånn ser det ut når jeg har satt bagene på plass, brettet bagasjedukene rundt og stroppet igjen på toppen. Her bruker jeg noen Running Boards-lastebrett i tre, som avlaster vekten litt. Jeg kunne også brukt Wide Loaders (mye bredere, som jeg har i boden og sjelden bruker) eller U-Tubes (like brede, men laget av alurør, og som jeg akter å kjøpe for å erstatte de skramlete Running Boards-brettene med).

marka-dummy-33226

Et annet blikk på strammingen, for deg som er spesielt interessert i bagasjestropper.

Bagasjestroppfaglige dypdykk er kanskje på grensen til smalt stoff. Men jeg krysser fingrene for at minst én av dere synes det var oppklarende å se akkurat dette i akkurat denne vinkelen.

(Til den ene: Takk selv, bare hyggelig!)

marka-dummy-33229

Kikutstua kan ikke passeres uten å nyte boller og godt drikke. Eskil er fornøyd med at hjemveien går over Kobberhaugene, noe som betyr at det er stisykling i horisonten.

marka-dummy-33231

I mellomtiden kan du jo legge merke til hvor lett det er å komme til bagasjen, i dette tilfellet hundematen – som holdt til i den røde bagen. Legg sykkelen på siden, løsne stroppene, åpne bagen, mate hund.

Almost too easy!

marka-dummy-33278

OK, vi syklet mot vest og deretter sørover til Kobberhaughytta. Der tok vi inn på stien mot Blankvannsbråten. Eskil er synlig fornøyd med å ha optimal redskap, mens pappa skal sykle terreng på sykkelverdenes svar på blåhvalen.

Forunderlig nok gikk stisyklingen helt fint med søkklastet hval også! (Men jeg vil ikke ha klager fra noen som prøver det samme og synes det er krise. Min moro-skala for stisykling er neppe normal).

marka-dummy-33271

Ikke et vond ord om å rulle kontemplativt avgårde langs gruslagte skogsveier – men for Eskil er det DETTE som er meningen med markasykling: Lek og mestring og moro på sti!

marka-dummy-33335

Senior har vært lykkelig stisyklist i 25 år, men kan i farten ikke huske å ha rullet i teknisk terreng med akseltrykk som dette. Ikke veldig grasiøst! Men den tungt belastede Big Dummyen lot seg altså helt fint sykle både bortover og nedover, selv om det måtte dyttes tungt i klatringene.

Dette er en robust sykkel!

Jeg ble faktisk overrasket over hvor greit det gikk å sykle et såpass tungt beist marka rundt med kun et 46-tenners drev foran. Det var selvsagt tungt, men ikke noe problem. Lett å venne seg til. Og alle bakkene ble syklet opp, bortsett fra kneikene på stien her.

marka-dummy-33368

Marka om våren. Den plutselig kalde lufta fra bekkene og snøfonnene langs veien. Sola som varmer i striper gjennom trærne. Den rene lukta, den nydelige stillheten som bare brytes av dekk mot grus og jord.

Dette hjelper mot alt livet byr på av gruff.

marka-dummy-33378

Eskil ble bekymret for om hunden ble sliten, og ville gjerne lære den å være passasjer på longtailen. Det viste seg at hunden mye, mye heller vil løpe selv.

marka-dummy-33410

Junior hadde med telefon på hele turen, men var ikke i nærheten av å vurdere å røre den. Men straks vi satte oss på banen igjen: Minecraft!

Sivilisasjonen, ass. Bør unngås med jevne mellomrom!

(Hvis noen lurer: Den kroniske brillebruken – også innendørs – skyldes kun streng beskyttelse av høyreøyet, der hornhinnen nylig ble lappet sammen med ni sting etter et ublidt møte med en spiss pinne. Hardt liv.)

marka-dummy-33429

Snart hjemme igjen. Ganske sliten. Men bare én motbakke til nå, så blir det pizza!

Og for ordens skyld: Ja. Alle var selvsagt enige om at det hadde vært en fin tur.

Posted by Geir Anders

Geir Anders started Cargobike Magazine – formerly known as Transportsykkel – back in 2012, to stoke up the new boom of electric bikes and cargobikes. He is also co-founder and the first editor of Scandinavia's leading mountain bike magazine Terrengsykkel, and works as an independent writer and photographer in Oslo, Norway.

9 Comments

  1. Takk for detaljer om lastestroppene. På en såpass smal og nerdete side som transportsykkel tross alt er, er det absolutt på sin plass med noen nærbilder av festeanordninger. Noterer meg også at Running boards oppleves skranglete…
    Ellers fin turbeskrivelse! Én stjerne til i margen til Big Dummy for min del.

    Reply

  2. herlig fortelling. Årets viljestyrke – å ikke røre motoren opp bakkene

    Reply

  3. Også veldig glad for stroppebildet. Opplever også skranglete Runningboards, har du forsøkt å gjøre noe med det? Jeg liker de på mange måter også, de er supergode å sette bena på for passasjerer, og de ser bra ut.

    Reply

    1. Jeg har ikke gjort annet enn å stramme skruene som fester treplatene til røret under, samt å sørge for at den tunge låsen eller andre harde ting er plassert i innerlommene på sidevesken, slik at de ikke slår nedi brettet i hver hump. Men skramlingen er der, og jeg har en sterk forkjærlighet for stillegående sykler.

      Naboen har en Hooptie montert på sin Big Dummy, og siderekkverkene der er jo et par U-Tubes (de begynte å selge disse løst under navnet U-Tubes først en stund etter at de hadde laget Hooptie og oppdaget at mange likte rørene godt til bruk nede også). Jeg skal prøvekjøre disse for å sjekke forskjellen, før jeg kjøper mine egne. Vet at Oslo Transportsykkel har U-Tubes inne, og sannsynligvis Greeenspeed også.

      Reply

      1. Mine Running Boards ser forøvrig ikke spesielt bra ut heller, etter et par vintre med utendørs parkering (dog for det aller meste under tak) og en eier som ikke hadde vett på umiddelbart å dekke dem med klarlakk for værbeskyttelse. De er både furet og værbitt, men fortsatt gode å sette beina på. Liker dog at U-Tubes er avrundet foran, så det ikke bråstopper fullt så brutalt de få gangene jeg kløner meg rundt trange hjørner og bommer på avstandsberegningen…

        Reply

  4. Mine har bare en vinter på nakken og ser greie ut. Står inne både hjemme og på jobben. Men jeg ser allerede nå at de ikke er skreddersydd for norske forhold. Skal pusse lett og gi dem et par strøk klarlakk.

    Har strammet alle skruene på running boardsene nå og det hjelper litt. Men på bakerste innfesting i ramma er det rett og slett slark. Rørene til running boardsene er bittelitt for små for rammehullene. Kanskje det går an å tette med gladpack?

    Reply

  5. Har også wideloaders, men har så langt ikke prøvd dem. Har rett og slett ikke hatt behov. Selv om jeg har fraktet brede ting så har runningboardsene gjort jobben. Ser at du heller ikke benytter dem på skautur. Er det fordi de er upraktisk brede?

    Reply

    1. På denne turen droppet jeg dem fordi tanken på å skrubbe meg inn på t-banen med en meterbred sykkel ikke var fristende, og fordi jeg så hjemme at plankebrettene ga tilstrekkelig støtte. Wideloaders er fine når det skal fraktes latterlige ting, som hele vedsekker etc: http://cargobikemag.com/wp-content/uploads/2014/03/bigdummy-ved.jpg

      Men til daglig er behovet lik null. Typisk overivrig kjøp. Samme med Kickback-støtten, som jeg trodde jeg måtte ha. Men så er jo den vanlige støtta som følger med så perfekt plassert at den så langt har gjort jobben brillefint (har dog bøyd den litt, og ser at den må byttes). Kan ikke påberope meg minimalist-preferanser med slik sykkel, men jo mer leamikk jeg slipper, jo bedre er det. Behovsprøving er nøkkelord.

      Ellers er jeg voldsomt fornøyd med Michelin Pilot Sport 2.3-dekkene som kom på nå. Schwalbe Fat Frank er jo søte og lyse og morsomme, men kjøreegenskapene røper at de er laget for sedate cruisere. Michelin både ruller og svinger med betydelig mer overbevisning!

      Reply

  6. Gøy å høre med de nye dekka. Inspirert av deg kjøpte jeg også Creamfargede Fat Frank, og jeg synes de gir en ekstra bra look, og komforten er også fin. Men jeg har en følelse av at det er en del motstand i dem. I vinter rullet jeg på Ice Spiker Pro, og da var det helt OK å ha motor for å si det pent. Forsøkte meg litt uten, og det var meget god trim. Litt vel god. Hvordan er Pilot Sport i terrenget?

    Reply

Leave a reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *