Jeg skriver ofte om hvor praktiske lastesyklene er. Hvor kjapt jeg kommer meg rundt i byen på elektrisk longtail. Hvor mye varer og ting jeg kan få med meg. Og ja, alt det der er sant.

Men for meg er dette ikke det viktigste.

Det aller beste med longtailen min, er at den gjør det så lett å skape opplevelser sammen med folka jeg liker aller best.

Processed with Snapseed.

Som han her, for eksempel.

Trettenåringen som digger brettkjøring på asfalt, og leter etter bra steder å rulle med longboard.

Hva kan en halvgammel pappa bidra med her? Lyst til å være med ut for å leke, selvsagt. Men i tillegg kommer bonusen: En diger og komfortabel sykkel som lar junior sitte behagelig på baksetet mens vi beveger oss gjennom ukjente gater, nye kvartaler og oppdager byen mens praten går.

Helt til vi plutselig finner den lange, akkurat passe slake gata med den kule svingen i bunnen. Den som er perfekt å øve seg på. 

LES OGSÅ: Med barn på sykkel langs Alnastien

Vi sykler sammen til topps. Med litt strøm i systemet er vi der på et blunk. Så ruller jeg ned først og holder øye med trafikken nede i krysset. Før han kommer rullende, fast bestemt på å få gjort den svingen akkurat slik han vil ha den. Vi tar den fem-seks ganger før den sitter.

Så ruller vi videre i høstkvelden, vi to, med et brett og en sykkel.

signe-grafitti-0074

Og så er det hun her, da.

Yngstejenta hjemme, seksåringen som akkurat her har vært i byen på kafébesøk med mormor og morfar, som er på besøk fra dalstrøka innafor. Nå er vi på vei hjem sammen, på sykkel.

Vi er på en transportstrekning fra Briskeby til Ekeberg, som med bilen ville blitt låst til de faste eksoskanalene gjennom byen – men som akkurat i dag, fordi vi har tid og valgte sykkelen, blir en snirklete rekke med deilige avsporinger og innfall gjennom parker og små attraksjoner.

Vi ser på de fine vanndammene i slottsparken, vi følger med på gardistenes vaktskifte fra sykkelsetet. Vi ruller mellom turistene på Karl Johan og ser på alle de vilt forskjellige menneskene rundt oss.

Vi triller akkurat dit vi vil, mye friere enn noen bil kan bli i bylandskapet.

Vi krysser ut mot Akershus festning, vi kikker vi nedi byggegropa til det nye biblioteket i Bjørvika. Vi kjenner bypulsen banke, hører lyder, sanser rare lukter – og det beste av alt: Vi kan stoppe når som helst og hvor som helst for å ta en nærmere kikk om det trengs.

Hos gatekunstnerne rundt bowlen hos Gamlebyen Skatepark trengs det:
«Se, pappa! De lager bilder! De er rågode!».

Vi blir sittende der lenge, lenge og følge med på veggene som langsomt får nye former og farger, via spraybokser og dyktige folk som tar seg god tid på den lovlige grafittiveggen.

Fem minutter. Ti minutter. Femten minutter. Klokka går, vi står.

Seksåringen vil ikke videre. Hun vil se mer.

Processed with Snapseed.

Nei, hverdagen min er ikke så idyllisk til vanlig, altså. Slett ikke!

Den er selvfølgelig propp full av alle de helt vanlige fellene som vi alle plumper rett uti når vi hver dag prøver å kombinere en masse ulike hensyn i mange ulike retninger, før vi til slutt innser at det ble over midnatt og game over og at vi ikke rakk det vi skulle denne dagen heller.

Der har du meg.

Jeg som alltid lurer på hvorfor jeg ikke rekker å få gjort det jeg hadde tenkt å gjøre. Jeg som nesten alltid følger med på klokka, mens jeg skulle ønske at jeg slapp det. Jeg som tar tida på hvor lang tid jeg bruker til butikken med bil eller sykkel, og som kårer sykkelen til vinner fordi den kommer først fram.

Å ja: Jeg liker sykkelen fordi den er effektiv. Men det som virkelig får meg til å elske den, er at den av og til hjelper meg å somle.

eskil-longboard-0191

Mine beste øyeblikk på sykkel handler ikke om turene hvor jeg kom kjapt hjem alene.

De beste minnene er fra somleturene jeg tar sammen med andre. De som tok mye lengre tid enn vi hadde regnet med. Fordi vi oppdaget så mye nytt, fant så mye fint, tok så mange kule omveier.

Som den omveien jeg og trettenåringen tok på vei hjem fra denne skateturen forleden kveld, da vi plutselig svingte til høyre på Bryn og stakk nedover Fagerlia langs Alnaelva – på vei ned mot den gamle fabrikkbygningen i ved Nygårdsfossen i Svartdalen, bare noen hundre meter fra boligstrøket i Arnljot Gellines vei.

Vi har lurt lenge på hva som er inni det falleferdige bygget, trettenåringen og jeg.

Vi har vært fristet av det knuste, åpne vinduet i kjelleren, drømt om å smyge oss inn for litt «urban exploring». Denne gangen nøyde vi oss med å kjenne på døra, kikke litt på Bandidos-bygget ved siden av, før vi syklet over hengebrua til den andre siden av elva og undret oss over hvem som driver med hva der oppe i øverste etasje.

eskil-longboard-0197

Etterpå, i skumringen, tok vi en omvei oppover Svartdalsveien i stedet for å sykle rett hjem. Vi fant en utkikksplass høyt der oppe over skogen vi nettopp syklet gjennom. Vi så ut over byen, fabulerte om alle livene som leves her – om alle de ukjente menneskene som vi deler byen vår med.

Så ble vi stående der litt, tause, og bare se.

Og så syklet vi videre oppover denne bratte dalsiden midt i Oslo, mens Eskil innså hvordan Svartdalen henger sammen med Manglerud og Ryen. Og fordi vi beveget oss ganske sakte, fikk han god tid til å legge på plass denne nye puslespillbrikken på sitt eget, indre bykart.

eskil-longboard-0219

Alle foto: En sliten iPhone 5s, med en oppskrapet og støvfylt kamerafront. Det er bare å beklage.

I løpet av noen timer på en helt vanlig kveld beveget vi to oss fra Ekeberg til Manglerud og ned til Bryn, videre oppover mot Breivoll, og så over til Teisen og Ulven. Helt på måfå, uten noen annen plan enn å leke på brett.

Etterpå rullet vi tilbake til Bryn og ned Svartdalen til Lodalen og den nye Kværnerbyen, før vi tråkket oss oppover Svartdalsveien mot Høyenhall, tilbake til Manglerud og Ryen – og til sist hjem til Ekeberg.

I de fineste nedoverbakkene rullet han på brett mens jeg syklet. I oppoverbakkene satt han bakpå hos meg, mens elmotoren stille hjalp oss opp og fram, slik at jeg også kunne snakke uanstrengt.

Jeg aner ikke hvor lang turen ble.
Jeg tok ikke tiden på den, heller.

Men jeg vet at det første spørsmålet trettenåringen stilte da vi kom hjem, var dette:

«Kan vi gjøre dette i morgen også?»

Posted by Geir Anders

Geir Anders started Cargobike Magazine – formerly known as Transportsykkel – back in 2012, to stoke up the new boom of electric bikes and cargobikes. He is also co-founder and the first editor of Scandinavia's leading mountain bike magazine Terrengsykkel, and works as an independent writer and photographer in Oslo, Norway.

One Comment

  1. Ahhh, lykke!
    Slike opplevelser er ekte gull. Både for store og små.
    Det er mye mas i byer, men det virkelig fine, er alle variasjonene. Spor av så utrolig mange forskjellige aktiviteter opp gjennom hundrevis av år.
    Forskjellene mellom øst og vest, mellom nytt og gammelt, mellom høyt og lavt.
    Sykkel er et perfekt opplevelsesverktøy, som byr på unike muligheter.
    Hvis flere sykket, kanskje holdningene til å ta bedre vare på byen vår vært annerledes.

    Reply

Leave a reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *