Ja, beklager det håpløse selfietrynet mitt her, altså, men poenget er at du ofte blir blid av å få opp pulsen. Og ja: Det var rødt lys. Jeg stopper ikke trafikken for sånt. Ikke tar jeg selfier ofte, heller, som du sikkert ser (fokus er ikke på meg – og sykkelen vi sitter på synes ikke engang. Amatør!).

Men til saken:

Da jeg parkerte elsykkelen min utenfor Ullevål sykehus i går morges etter å ha syklet med motorassistanse i 27 minutter, sjekket jeg for moro skyld hva den lille pulsmåleren på håndleddet hadde notert underveis (det er en Fitbit Charge HR som leser pulsen optisk rett på armen, så jeg tar målingen med en klype salt).

Min makspuls i løpet av turen fra Ekebergsletta til Ullevål var 165. 

Eh… Oisann!

Har ikke jeg elmotor for å slippe å ta i så hardt selv? Har ikke jeg skrytt i øst og vest i årevis om hvordan elsykkelen tar meg opp bakkene uten å svette en dråpe?

Er det jug?

bigdummy-eskil-1270094

Niks! Noe av det fabelaktige med elektriske sykler, er at du kan svette så mye du vil. Du kan som kjent regulere hvor mye motoren skal hjelpe til, men jeg innrømmer det: Jeg skrur nesten aldri ned effekten.

sykkelen med kraftig Yamaha-motor i kranken, så sykler jeg alltid på standard assistansenivå. På den mye tyngre longtailsykkelen med den ikke fullt så hissige Bafang-motoren, sykler jeg alltid med assistansen på eller nær maks. 

Jeg liker nemlig å kjenne at sykkelen drar på, slik at jeg kommer fortere opp bakkene. 

bigdummy-eskil-1270100

Og så kommer det fine:

Når jeg sykler oppover bakkene hjem fra byen, så kan jeg selvsagt velge å tråkke rolig og avslappet, og la elmotoren gjøre det meste av jobben. Jeg må selvsagt tråkke for at motoren skal virke, men jeg trenger ikke ta i så mye selv. Likevel går det klart raskere enn om jeg skulle syklet opp uten elektrisk medvind.

Men:

Hvis jeg tråkker på skikkelig selv, så går det faktisk enda en god del fortere!

OK, kanskje ikke mer enn to-tre-fire-fem kilometer i timen, men alt hjelper. Derfor hender det at jeg kommer hjem med ganske mye høyere puls enn hva mange forbinder med elsykling.

bigdummy-eskil-1270114

Rett og slett bare fordi jeg føler for det – eller fordi jeg er for sent ute.

Og denne valgfriheten er noe av det geniale med elsykling, synes jeg: 

Jeg kommer fortere fram uansett, men kan velge høyere puls og litt høyere fart hver gang jeg har lyst på det. For meg virker det utrolig kjedelig å skulle skru av motoren helt og tråkke opp med høy puls og relativt lav fart – når jeg kan holde farta på topp og løfte min egen puls ved å legge inn realt med egne krefter oppå motorkreftene.

Men den høye pulsen ved ankomst sykehuset i går, handlet ikke om at jeg gjerne ville trene litt akkurat da. Det handlet om det vanlige:

Vi klarte ikke å komme oss ut av huset i tide, og fikk det travelt.

bigdummy-eskil-puls

Eskil (12) – min gode venn bakpå sykkelen – fikk en spiss pinne stukket inn i høyre øye for et år siden. Dermed bar det rett på operasjonsbordet, og dermed har vi fått mange besøk hos superheltene på øyeavdelingen det siste året. 

Og når man skal komme seg effektivt fra Ekebergsletta til Ullevål for time klokka ni om morgenen, så er bil en fryktelig dårlig løsning. På vei nedover Valhallveien rullet vi forbi en laaang, stillestående bilkø. Ved Carl Berner nådde vi igjen en ny, mens vi suste jevnt og trutt av gårde med kjærkommen vind i morratrøtte tryner.

bigdummy-eskil-1270132

Men som sagt: Vi hadde bare en halvtime, strekningen er åtte kilometer, og jeg hadde  en kar bakpå som blir tenåring til sommeren. Den lasten krever litt ekstra krefter, og for å være sikker på å rekke timen – så tråkket jeg altså på litt ekstra.

Derfor kom jeg fram litt svett, men blid – og ikke lenger morratrøtt.

Etter timen syklet vi til en brillebutikk på Majorstua, før vi rullet ned til sentrum og fikk med oss litt skiskytings-VM-stemning – før junior hoppet på bussen hjem til skolen, og jeg tok fatt på arbeidsdagen. Superenkelt og smidig, og med småprat og felles opplevelser underveis.

bigdummy-eskil-1270150

Sykkelturen ned til sentrum gikk forøvrig med 88 i snittpuls, og veien hjem opp bakkene til Ekebergsletta ble logget med 109 i snittpuls. 

Null slit. Men garantert bra for en halvgammel fyr på 46!

PS: Hvis du er ved Jernbanetorget og trenger trygg sykkelparkering, kan jeg anbefale parkeringshuset til Byporten, med nedkjøring der taxiene står under tak på Oslo City-siden. Egen parkeringsplass for sykler på plan 1, lunt og tørt, rett ved inngangen.

Posted by Geir Anders

Geir Anders started Cargobike Magazine – formerly known as Transportsykkel – back in 2012, to stoke up the new boom of electric bikes and cargobikes. He is also co-founder and the first editor of Scandinavia's leading mountain bike magazine Terrengsykkel, and works as an independent writer and photographer in Oslo, Norway.

Leave a reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *