Han kom mot meg som en neongul, dirrende humle i det fjerne. Tettbygd, krumrygget og hardtarbeidende langs den hvite stripa i veikanten – fullstendig oppslukt i sitt blodsprengte strev for å opprettholde tempoet på vei fra kontorstol til middagsbord. Knallgul øverst, svart nederst, svett overalt.

Jeg tenkte mitt.

En lett blafrende, fluoriserende gul jakke. Et par stramme tights på en framoverlent kropp. En dagstursekk, to neopren-skotrekk i oppholdsvær. En svart birkensykkel med klips-skjermer. Og et ufravikelig fokus på høyt tempo i ettermiddagstrafikken.

Jeg var bilist i førersetet på min stasjonsvogn, i motgående retning. Blikket mitt dvelte smaløyd ved skikkelsen som vokste taktfast i synsfeltet. Detaljene kom på plass. De passet perfekt inn i min forhåndsutfylte dom.

Der har vi én til, tenkte jeg.

Enda en av disse tankeløse gjøkene i neongul kamikazebunad som ødelegger for alle oss andre. Nok en frenetisk villsyklist blottet for kunnskap om elementære trafikkregler, og helt uten den ringeste idé om hvor mye gremmelse han skaper blant de hissige bilistene som senere i kveld garantert kommer til å holde rituelle blot i kommentarfeltene på VG Nett.

Inne i hodet mitt var de imaginære videobevisene for denne ukjente fusentastens rykende ferske synder forlengst avspilt.

Farten, den gule jakka og tightsene var alt jeg trengte. Tvilen kom ham aldri til gode.

Min indre jury hadde allerede stønnet oppgitt ved forestillingen om hans høyst sannsynlige sneiing av en barnevogn og en alderspensjonist i forrige gangfelt. Juryen hadde forlengst sukket tungt over hans antatt bevisstløse filbytte i siste rundkjøring, og ristet på hodet av hans helt sikkert hasardiøse passering av forrige lyskryss på rødt.

Og min indre jury skallet nå sine høye panner desillusjonert i bordplaten til lyden av de skrensende bildekkene som ganske sikkert akkompagnerte den gule kamikazesyklistens sannsynlige dundring rett ut på forrige forkjørsvei, der han garantert ikke ofret en tanke på vikeplikten, før han like garantert viftet sin høyre langfinger i retning av den tutende bilisten som nettopp hadde ofret kostbar Pirelligummi for å unngå å få ham trafikkdrept.

For en idiot! Det er sånne folk som ødelegger for alle oss andre!

Så møttes vi.

Humlen suste forbi sidevinduet, forsvant i blindsonen og ble deretter en krympende prikk i bakspeilet. En neongul, rullende omdømmekrise for alle andre syklister, helt uvitende om all bannskap og besvergelse han uten tvil hadde drivende i kjølvannet av sin egen hjemtur.

Men så: Jeg rykket til. Hva hadde jeg sett i ansiktet hans? Et smil? Et lite, men ekte og lykkelig smil i det svette ansiktet? Det samme smilet som jeg selv får av å sykle langt og lenge? Et smil som tankeløse gjøker sjelden smiler?

Hva skulle dette bety?

Med et tomt blikk på veien foran meg rynket jeg pannen i selvransakelse.

Kanskje han ikke var en kamikazesyklist likevel? Kanskje han tvert om var en hensynsfull og empatisk medborger med 29 års skadefri bilkjøring bak seg? Tenk om han faktisk bare var en lovlydig jobbsyklist med våkent blikk på trafikkbildet, rutinert grep om trafikkreglene og et vennlig smil til usikre bilister i hvert kryss? Kanskje regntrekkene på skoene var der fordi det var meldt regn i morges, og han er typen som liker å være på den sikre siden?

Og verst av alt: Kanskje han ikke en gang visste at gul jakke er sykkelmafiasymbolet numero uno her i landet?

Kanskje han hadde gått ut døra i morges uten å forstå at han var ikledd noens soleklare bevis på at han tilhører en desperat klan av middelaldrende menn som hver dag gjør sitt ytterste for å spre hat og frustrasjon langs asfalterte veier og gater?

Kan det i stedet tenkes at han bare ville bli sett i trafikken, så han kommer seg hjem uten å bli overkjørt av en uoppmerksom bilist? Kan det tenkes at han bare liker å bruke lycra fordi den buksa ikke blir klam når han sykler seg litt svett, og overhodet ikke bryr seg om at nettopp dette plagget spiller en nøkkelrolle i pinlige førtiårskriser over hele den vestlige verden?

Kunne det til og med hende at han ikke var klar over sitt ansvar for sykkelsakens posisjon i det norske samfunnet?  

Hva om han simpelthen bare er av typen som tar på seg praktiske klær og sykler til jobb fordi det er lettvint og oppkvikkende, uten å ane at antrekket hans vekker frykt og avsky blant stilsikre urbanister herfra til Las Vegas? Det slo meg at det kanskje finnes folk som bare sykler hjem, uten å tenke på hva klærne deres betyr for sykkelsakens omdømme. Som ikke forstår at de hvert sekund på sykkelen representerer sjølve rørsla, midt i et hav av motoriserte hatere?

SLIK, JA! Det er slike syklister som kan snu opinionen her i landet: Intet provoserende treningstøy, ingen dyr karbonsykkel, og en banjo for å skape god stemning i trafikken. Perfekt! Foto: Joe Philipson, Creative Commons – https://www.flickr.com/photos/jphilipson/5119216459

SLIK, JA! Det er slike syklister som kan snu opinionen her i landet: Intet provoserende treningstøy, ingen dyr karbonsykkel, og en banjo for å skape god stemning i trafikken. Perfekt! Foto: Joe Philipson, Creative Commons – https://www.flickr.com/photos/jphilipson/5119216459

 

De forstår ikke at det er saktegående hipstersyklister i tweedblazer og sixpence som skaper smil og velvilje i bytrafikken. De forstår ikke hvor provoserende det er å se folk som bruker offentlig vei til å holde kroppen i form, og hvor mye uvilje treningstøyet deres automatisk genererer.

De vet ikke bedre.

Men de smiler og har det fint. De elsker vinden i ansiktet og frihetsfølelsen på to hjul, mens de gjør bilkøene kortere, bylufta bedre og statens helsekostnader mindre.

OK, nå angret jeg. Jeg angret noe helt fryktelig!

Jeg ville vrenge Toyotaen hundreogåtti grader rundt i en brekksladd av blårøyk, gi full gass tilbake, innhente og passere min ukjente venn med neongul jakke, hylbremse til stillestående midt på hvitstripa, rive opp døra, løpe ut av bilen, kaste meg om den svette halsen på min ukjente sjelefrende og rope:

«Unnnskyld!

Unnskyld at jeg trodde du var en idiotsyklist bare fordi du syklet fort i neongul jakke og tights og neopren-skotrekk i oppholdsvær! Unnskyld! Jeg er en forfengelig, overflatisk dust! Jeg innser at neongule jakker kan redde liv, at tights er funksjonelt overlegne og at enkeltindividets antrekk ikke har noen legitim plass i diskusjonen om moderne infrastruktur!».

Men gjorde jeg det?

Niks.

Jeg kjørte videre, mens min indre jury samlet seg for å avsi dom.

Den gule jakken ble frikjent. Og jeg satt allerede inne – som fortjent.

 

En kortere versjon av denne teksten sto på trykk i magasinet Terrengsykkel i juni 2011.
Illustrasjonsfoto øverst: Richard Masoner, Creative Commons

Posted by Geir Anders

Geir Anders started Cargobike Magazine – formerly known as Transportsykkel – back in 2012, to stoke up the new boom of electric bikes and cargobikes. He is also co-founder and the first editor of Scandinavia's leading mountain bike magazine Terrengsykkel, and works as an independent writer and photographer in Oslo, Norway.

Leave a reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *